Dokumentarroman. Åsa vokser opp på 1970-tallet i Sverige og er fire år når foreldrene skiller lag. Moren går sin veg og Åsa blir boende hos sin alkoholiserte far. Pengene går til øl. Når lønninga er brukt opp tyr de til gratismiddager hos farmor og farfar. Hjemme er det verken såpe, håndklær eller tannbørster på badet og dynetrekk og laken er heller ukjent. Åsas beskrivelse av lukta av farens føtter er nesten så leseren kjenner den....
Faren er metallarbeider og stolt over at han tilhører arbeiderklassen. Han begynner på arbeidet før barnehagen åpner, så han setter Åsa igjen utenfor barnehagen der hun må vente på personalet. Omsorgssvikt vil mange mene, men Åsa elsker faren sin som hun sammenligner med pappaen til Pippi Langstrømpe, samtidig som hun også føler skam, sinne og medlidenhet overfor ham.
Uten sentimentalitet beskriver Åsa forholdet til faren på godt og ondt. Forsidebildet på boka illustrerer kontakten og samhørigheten dem imellom.
Boka er også et tidsbilde på et industrisamfunn for noen tiår tilbake der konflikt arbeiderklasse/borgerskap i Skandinavia var sterkere enn det er nå, og den kan leses som både historie og kultursosiologi.
"Meg eier ingen" er lettlest. Jeg har fått flere tilbakemeldinger fra lærere og elever som har betegnet den som "rørende og stor leseropplevelse"
Innlegg
